Fasadefall

  • 11.04.2017, 14:17

Jeg vet ikke når jeg skal se det hele startet. Jeg trodde lenge det var dietten som gjorde meg sliten. Det kan nok være at det å være på et underskudd mesteparten av året i tre år har vært medvirkende til at det tilsutt ble nok, men ikke ene og alene. Samtidig som jeg konkurrerte og hadde 100% jobb som coach hadde jeg også opparbeidet meg et navn, en blogg og en voksende instagram.

SAMSUNG CSC

Jeg følte konstant at jeg måtte prestere. I jobb, på scenen, daglig på diett, på blogg, på instagram. Være tilstede for venner, familie, kjæreste på den tiden. Jeg strakk ikke til - noen plass. Mens jeg var på diett å ble slappere og slappere mot at det nærmet seg konkurranse hadde jeg mindre å mindre ork til å gjøre noe. Jeg måtte konsentrere meg om å gjøre det jeg MÅTTE gjøre. Jobben min. En del av jobben min var også å blogge. Men hva faen skulle jeg blogge om - når hver dag kun dreide seg om mat, trening og jobb? Jeg husker det som om det var i går - da jeg satt på kjøkkenet hjemme hos mamma å kikket i veggen. Dag inn og dag ut, satt jeg der, besvarte mail - og forsøkte å holde maska til de jeg skulle hjelpe. Det tror jeg at jeg mestret på den best mulig måte jeg kunne. Enkelte utvalgte kunder fikk også høre hvordan jeg hadde det. Som Malin Hemer (hun jeg møtte for første gang på ordentlig, nå i helgen) og Jeanette Risberget, som nå i senere tid har blitt Reebook modell, som har vokst masse i seg selv siden den gang. Jeg kunne gi og ta, støtten og forståelsen jeg fikk betydde alt for meg der å da. 



Flere ganger, har jeg mimret tilbake på hvordan jeg var å følte meg og tenkt: shit, jeg må jo ha vært deprimert! Når man selv sitter i det er det vanskelig å forstå hva det er som egentlig feiler enselv. Jeg forsøkte jo daglig å gjøre mitt beste - men like vell strakk jeg aldri til. I mitt hode gjorde jeg en for dårlig jobb. Dagen min forsvant på det kjøkkenet, fra morgen til kveld. Det var så vidt jeg mestret å kjøre til trening - å det skulle bli den ene gangen jeg kom meg ut av huset. Dårlig økt hadde jeg også. Og nok en dag gikk, og jeg hadde ingenting å meddele på bloggen. Enda jeg hele tiden har hatt seertall - som jeg ønsket å please ved å dele noe. Jeg forsøkte der også - startet å skrive, men det endte alltid opp med å bli et eller annet sutrete, negativ, dritt, som jeg ikke ville dele. Jeg er jo ikke den negative, triste... Jeg kjente ikke meg selv igjen.

Jobben spiste meg opp. Det tok meg så lang tid å bli ferdig - noe jeg heller aldri ble, for det var alltids en ny innkommende mail å svare på. Ikke var det noe arbeidsmiljø heller - jeg var ene og alene. Jeg hadde ikke mulighet til å sondere tanker og følelser. Det var ikke tid for det, jeg måtte jobbe. Jobb jobb jobb.

Kroppen begynte å gi tydelige tegn på at noe var som det ikke skulle være. Jeg ble oppblåst av alt jeg spiste. Fulgte IBS plan (irritable bowel syndrom) noe jeg trodde jeg hadde pådratt meg etter å ha spist det samme og "for lite" i så lang tid. Men uansett hva, var jeg oppblåst og vannete i formen. Hadde en stram muskel på siden av magen, som den dag idag spenner seg dersom jeg utsetter meg selv for stress. Muskelen har utspring i ribbeinene mine, og fester i bekkenet. Når den spenner seg - så lurer den kroppen til å tru at magemusklene ikke behøver å gjøre en jobb, så de bare slo seg av de, noe som medførte at det spriket mellom de (slik som det gjør når magemusklene deles, hos gravide). Underarmene var også steinharde. Jeg lurte en vending på om det var noe med at alle fleksorer i kroppen min hadde bestemt seg for å kontrahere seg. (fleksor er muskler som forkorter vinkelen mellom to ledd, som biceps, hamstrings, hofteleddsbøyere osv) 

SONY DSC

En periode jeg også husker ekstremt godt, like før alt gikk til hælvette var i den perioden like før jeg kom meg til legen å fikk sykemelding. Jeg å lå på sofan hjemme hos Paul. Dagen startet med godt mot, jeg tok til meg macen, forsøkte å løfte armene mine som så ut som to krøplinger da underarmene mine hadde trukket seg sammen å jeg så vidt fikk til å bruke fingrene mine på tastaturet. De føltes som bly - å før jeg viste ordet av det hadde jeg sovna på sofan. Jeg var utmattet, voknet til i det Paul kom hjem fra jobb. Nok en dag hadde gått uten at jeg hadde fått til en dritt. Jeg måtte jobbe. Jeg klarte ikke tenke. AlLT VAR DRITT. Dro til legen som kunne skrive ut 2 uker med sykemelding til meg. Det var det jeg fikk i første omgang. Jeg fikk ikke flere kunder, men hadde fortsatt gamle kunder å besvarte mail fra. Hver dag måtte jeg "skyndte meg å bli frisk" - men alt jeg egentlig gjorde var å telle dager til sykemeldingen gikk ut å jeg måtte ut i arbeid igjen. Jeg klarte overhode ikke slappe av. 

Sandra Jokic

Verdensmester og IFBB BIKINI PRO.

Search

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits