Den anonyme psykologen

  • 25.05.2017, 21:53

Etter å ha publisert videoen om hvordan min personlige reise har vært, fra å være deprimert til mitt lykkerigere jeg idag - så har det tikket inn ett par kommentarer på bloggen. Den ene fra "psykologen", og den har jeg tenkt å dele med dere. Han eller hun sier følgende:

"Fint budskap, men det blir så feil at du/dere gir inntrykk av at dette er noe dere har den minste kompetanse til å faktisk hjelpe folk med. Hadde du visst hva depresjon innebærer og hvor uendelig individuell den er - hadde du forstått hvor dumt alt dette ser ut for oss som jobber daglig med å fortsatt prøve å forstå."

Denne kommentaren ga meg en vekker, for nei, jeg har ingen utdanning innen psykologi. Jeg vil benytte denne sjansen, til å påpeke at på min blogg deler jeg mine erfaringer og opplevelser. Ikke fasit. Jeg påstår ikke at det som har hjulpet for meg, er det som hjelper for alle andre. Men kanskje kan det sette i gang en prossess. Tanker. Følelser. Ett eller annet nytt, som får deg til å tenke annerledes, som i beste tilfelle er med på å lette situasjonen for den som har det tungt. Bare ved å vite at vi er flere. Alt jeg ønsker er å bidra der jeg kan, om det er via samtale, en god klem - eller å si: derifra går det bare oppover! Det kreves heldigvis ingen utdanning å være et medmenneske! 

Mitt svar ble slik:

At det finnes folk der ute, utdanning for å hjelpe er helt fantastisk! Selv om jeg gikk sykemeldt i nesten 6 måneder, ble jeg aldri tilbudt slik hjelp. Jeg skjønte ikke at jeg kunne hatt behov for det heller og tenkte vell også at "jeg var sterk nok" til å klare meg uten, ettersom jeg ikke kom på å etterspørre det - men så innser jeg i ettertid at jeg helt sikkert hadde hatt behov for det. 

I går, da jeg satt på kjøkkenet med mamma og ventet på at videoen skulle laste seg opp, så knakk jeg sammen, brøt ut i tårer. En blanding av lettelse og frustrasjon, da det å nå se tilbake på hvordan jeg faktisk hadde det vekte sterke gamle minner, en følelse av tomhet og frustrasjon. JEG VAR SÅ FRUSTRERT!!!! Frustrert over nettopp det å ikke bli forstått, som psykologen også nevner. Hvor ensomt og tungt det var... Nå, på terassen i Mexico så innså jeg at jeg aldri vil bli forstått. Det er ingen som kommer til å skjønne hvordan jeg tenker, hva jeg føler, hvordan jeg oppfatter verden rundt meg. For det finnes bare en meg, med mitt perspektiv.

Vet ikke hva jeg skal si om hjelpen jeg fikk fra legen, eller mottagelsen jeg fikk fra NAV... Skal gruble litt på det, å finne frem et dokument NAV sendte meg like før jeg dro på tur - å komme tilbake til saken. I mellomtiden... VÆR STERK! 

gymshark.no

stavangerinmyheart

25.05.2017 kl. 22:24
Hei. Jeg så ikke det du la ut i går, men dette var et tankevekkende innlegg, og så sant. Tror du kan hjelpe mange med å sette ord på hvordan du har opplevd det.... og fasiten må hver og enkel finne selv, slik som du sier. Lykke til.....

Sandra Jokic

27.05.2017 kl. 17:13
stavangerinmyheart: Fasiten ligger i en selv ja - men en behøver ikke gå veien alene, vi er flere om saken i team lewel <3 tusen takk

Anonym

26.05.2017 kl. 08:35
Hei, for meg er det uforståelig at du skal få kritikk for dette. Trening blir ofte anbefalt som "tilleggsbehandling" for de som lider av depresjon, om pasiententen er i stand til å trene. Trening frigjør endorfiner som igjen har innvirkning på psyken, å trene gjør at man føler seg bedre (som helsepersonell/profesjonell burde man vite det). Ikke alle kan forvente å trene seg friske, mange/de fleste har behov for samtaler og medisiner, men det er bevist at trening kan være med å hjelpe en på vei ut av depresjonen og gjøre tilværelsen bedre, uansett graden av depresjon.

Sandra Jokic

27.05.2017 kl. 17:14
Anonym: IKKE SANT! Det er nettopp dette! Det ligger mange fordeler bak en sterk fysisk kropp, som gagner psyken!

Tonje

26.05.2017 kl. 14:01
Hei Sandra. Takk for at du deler. Jeg opplever selv en veldig tong tid fortiden. Usikker på hvordan jeg skal komme meg videre i livet. Trening føler jeg er en ting som hjelper å klarne tankene litt.

Sandra Jokic

27.05.2017 kl. 17:16
Tonje: I starten av min depresjon var trening et jag og mas av alle ting som lå i boksen "måtte gjøres" - nå har jeg lært å ta ibruk trening nettopp som du sier det, som "mitt fri sted", meg-tid, hvor jeg finner ro til å tenke og klarne tanker! Takk for at du kommenterer og setter pris på delingen. Det betyr mye for meg!

Hanne N

26.05.2017 kl. 21:22
TUSEN TAKK Sandra for at du deler dine erfaringer for å hjelpe andre, det betyr ekstremt mye å kunne lese at det finnes flere. Takk for at du tørr å vise at livet ikke er perfekt, selv om det kan se ut som at det er nettopp det. Du utgjør en forskjell og jeg elsker ærligheten og jordnærheten din! Jeg heier på deg :)

Sandra Jokic

27.05.2017 kl. 17:19
Hanne N: <3 du aner ikke hvor godt det gjør å få tilbakemeldinger - at det jeg meddeler er med på å utgjøre en forskjell. Jeg har lært meg å tro på det selv også nå, som gjør veldig godt. Når vi er så mange om samme sak, så er det nødt til å skje en endring snart, som gjør ting litt bedre enn det vi lever i dag.
Sandra Jokic

Verdensmester og IFBB BIKINI PRO.

Search

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits